IKT I SKOLEN - STORE UTFORDRINGER FOR LEDELSEN

Med innføring av LK06 kom altså kravet om at alle elever skal lære å bruke digitale verktøy og etter hvert opparbeide seg digital kompetanse.
I følge Stortingsmelding nr. 31, Kvalitet i skolen, (2007-2008:73 ) skal ”alle elever sikres like muligheter for å utvikle sine digitale ferdigheter, uavhengig av hjemmene. Skolen må ta barn og unges teknologibruk på alvor, slik at skolen både kan gi elevene forutsetninger for en kritisk tilnærming til teknologien og for å ta i bruk IKT der hvor det kan være med på å gi motivasjon og læring”.
For å få til dette må bruken av IKT i skolen forankres i den enkelte lærers pedagogiske praksis i klasserommet i samspill med elevene.
Men selv den dyktigste og autonome lærer, som Henning har beskrevet så godt i sin blogg, makter vel ikke dette alene?
I følge Hauge, Lund & Vestøl, (2007:55), er det ”teknologiromantikk å tro at IKT alene fungerer som en så sterk endringsimpuls at utvikling og nyskaping følger uten videre”.
Det vil også være en del praktiske barrierer i organisasjonen som kan/vil innvirke negativt på et slikt utviklingsarbeid, som det innføring av IKT i skolen er:
• Tidsfaktoren, gjelder tid til for eksempel opplæring, samarbeid, erfaringsutveksling.
• Manglende økonomiske og faglige ressurser.
• Uklare mål, hva ønsker vi å oppnå?
• Etablerte og av og til rigide organisasjonsstrukturer der makt og ulike verdier spiller en stor rolle.

Her må vi som ledere på banen, for å ”komme videre må skolen erstatte individuell praksis med kollektiv praksis. Det er derfor nødvendig å utvikle skolenes evne til kollektiv læring. Ledelsens evne til å utvikle strategier for lokal anvendelse av IKT blir avgjørende for skolenes evne til å tilpasse seg en ny teknologisk hverdag,” (Halvorsen, 2007:83).

Her vil det være nyttig å ta i bruk et kartleggingsverktøy som er ferdig utviklet.
Har selv god erfaring med ITU- mentor (2009), som gir skolen en mulighet til å kartlegge og forbedre sin kapasitet knyttet til pedagogisk bruk av IKT.
ITU mentor tar for seg seks viktige områder:
• ledelse og rammevilkår,
• skolens ressurser,
• kartlegging og planlegging,
• digital kompetanse,
• pedagogisk praksis og organisasjon.

Når så dette er kartlagt, blir det viktig å utvikle en klar strategi ved egen skole med klare og konkrete mål og forpliktende handlingsplaner for arbeidet videre.

I ITU Monitor (2009) slås det fast at tilgjengelighet til datamaskiner er en viktig forutsetning for læring og undervisning med IKT, men samtidig er det ikke et tilstrekkelig premiss for pedagogisk og faglig bruk av IKT.
For å få til en bedre læring i klasserommet kreves det mer en god tilgjengelighet til maskiner og et tilstrekkelig antall maskiner til bruk for elevene.
”Det avgjørende er at det samtidig gjennomføres kompetanseheving hos lærerne, at infrastrukturen er tilstrekkelig og at skolen og læreren har utviklet tydelige læringsmål,”(2009:5).
Hva så?
Er det andre forhold som kan være avgjørende for om en lykkes med å implementere IKT i skolen?
Jeg tror at gjennom medansvar vil personalet utvikle både sitt initiativ og sin skaperevne, og at en viktig motivasjon og drivkraft i menneskets læring, er opplevelsen av å føle seg kompetent og verdifull. Her vil samspillet på arbeidsplassen og det å få konstruktive tilbakemeldinger på det arbeidet som gjøres ha stor betydning. Ansvarlighet på arbeidsplassen kan vel bare utvikles ved at en blir vist ansvar og tillit, og de som tar ansvar bør støttes. Da blir det viktig å gi anerkjennelse og oppmuntring til dem som tar initiativ som fremmer skolens utvikling og bruken av IKT i undervisningen.
Kanskje vi bør innføre en feiringskultur?
Når noen lykkes med noe bør det markeres og feires.
Å feire gjør at de det angår føler seg som vinnere. De føler seg sett og det gir dem energi.
Er det ikke slik at ”det du fokuserer på har en tendens til å forsterke seg"?




Litteratur:
Halvorsen K.A. i Hoel og Haugaløkken (red.) 2007. Gjennom ordene. Fagtekster fra et førstelektorprogram. IKT og skolen – en skisse til aktivitetsteoretisk analyse. Trondheim: NTNU/PLU
Hauge T.E., Lund A & Vestøl J.M.: Undervisning I endring. Abstrakt forlag. Oslo 1987
ITU Monitor 2009 – Skolens digitale tilstand
Stortingsmelding nr. 31 (2007-2008): Kvalitet i skolen

IKT GJENNOM TEKNOLOGI & DESIGN

I artikkel 7 i boka ”Skolen og den digitale læringsrevolusjonen” (2007) tar Krumsvik for seg hvordan Robolab ”kan stimulere elevar sin løpande refleksjon i læring som digital samkonstruksjon og korleis digital-fysiske artefakt kan gi nye inngangar for kunnskapskonstruksjon”. Han omtaler Robolab som ”ein tredje generasjons designteknologi som høver best for elevar i ungdomssteget og oppover”.
Jeg leser dette med interesse og ”nikker og samtykker i det meste han der skriver”, for vår skole har hatt teknologi & design på skolens virksomhetsplan siden skoleåret 2003/2004, og i vår lokale læreplan innenfor dette emnet har Robolab vært et svært populært læremiddel for våre elever på sjuende trinn.
Så det er ikke nødvendigvis i ungdomsskolen dette passer best…
Dette er et innovativt og elevengasjerende læremiddel som ved vår skole har vært med på å skape interesse for naturvitenskap og teknologi både hos gutter og jenter.
Vi har merket blant våre elever, at det å bygge, utvikle og programmere en robot, er et godt eksempel på en artefakt som gjør bruken av IKT i undervisningen til noe konkret og meningsfylt for elevene. Det de gjør på maskinen kan observeres utenfor maskinen – først designe det som skal lages for så deretter å lage/konstruere det som er designet.
Elevene får en følelse av å arbeide med noe som er ”virkelig”. Arbeidsmåten og oppgavene likner på arbeidssituasjoner elevene vil kunne møte i sitt framtidige liv, noe som i seg sjøl er veldig motiverende. Å arbeide i grupper mot et felles mål, er viktig i arbeidet med sosial kompetanse og gir også elevene verdifulle erfaringer.
Arbeidet med teknologi & design både inspirerer og motiverer elever og lærere. Andre positive sider er at det skaper nysgjerrighet og undring og fremmer skaperevne og kreativitet. Elevene må arbeide sammen, og vi tror at denne måten vi har organisert arbeidet med teknologi & design, inkludert Robolab, fremmer elevenes samarbeidsevne i tillegg til at de vil måtte utvide sine problemløsningsstrategier.
Ulike intelligenser i læringsprosessen blir tatt i bruk.
De får også ny kunnskap om teknologi og viktigheten av dette i et moderne samfunn.

Hvorfor har personalet ved skolen fått dette positive forholdet til teknologi & design og hvorfor har det vært så vellykket?
Dette startet som et enkelt prosjekt vi fikk tilbud om å starte opp ved skolen.
Det ble et satsningsområde som gradvis utviklet seg internt i organisasjonen. Det var ikke noe som ble oppfattet som et ”påtrykk ovenfra eller utenfra”. Det ble oppfattet som ”vårt”.
Vi fikk rikelig med ressurser gjennom tildeling av ulike prosjektmidler .
Rektor sammen med plangruppa var en aktiv pådriver, og bevisst på pedagogisk og relasjonell ledelse (”en hånd på rattet”).
Etter hvert ble noen viktige prinsipper vektlagt:
Teknologi & design skulle tas i bruk på alle trinn og knyttes opp mot flere fag.
Flere ulike materialer og læremidler skulle tas i bruk.
Det ble utarbeidet en årsplan som skulle sikre en progresjon for elevene fra 1.-7. trinn.
Det ble viktig å skape et eieforhold til teknologi & design i hele personalet, her ble personalmøter, teammøter og fellesmøter viktige arenaer.
Intern kursing og drøfting/utveksling av ulike opplegg har blitt vektlagt.
Foreldreengasjement – vi har i hvert vårsemester de siste fire årene arrangert foreldrekveld med utstilling av elevarbeid og demonstrasjon ved elever av forskjellige nye læremidler innen t & d, samt en ”Prøv selv” stasjon.

Kan noen av disse faktorene og prinsippene brukes i forbindelse med IKT i skolen?
IKT i skolen dreier seg vel også mye om teknologi og design?

Jeg har i et tidligere innlegg vært inne på bruken av teknologi, som i følge generell del av læreplanen om det arbeidende menneske (2006), defineres som ” fremgangsmåter menneskene har utviklet for å nå sine mål, arbeide lettere og samarbeide bedre”.
Design er blant annet i Wikipedia (2009) definert som et ”internasjonalt begrep som både betegner skaperprosessen av en gjenstand eller et produkt med tanke på formgiving og funksjon, og selve resultatet av denne prosessen.”. Her snakker vi om produktet eller resultatet og selve prosessen som skal føre frem til ønsket produkt eller resultat.

Det er også interessant å se at Hauge, Lund og Vestøl i boka ”Undervisning i endring” (2007) bruker designbegrepet for å beskrive form og innhold både på undervisning og læring. Designbegrepet omfatter de ”objekter og arbeidsmønstre i undervisningen, og praksis og kunnskaper som utvikles i samspill med elevene”.
De skiller mellom ”undervisningsdesign” som handler om undervisningsopplegget, selve planen for undervisningen og intensjonen og hensikten med denne. Dette er i først rekke lærers ansvar.
”Læringsdesign” omtaler de det som skjer i møtet mellom lærer og elev i undervisningssituasjonen og slik jeg ser det, er med på å legge grunnlaget for læring.

Så da handler vel mye om å designe det som skal gjøres og så på en best mulig måte gjøre det som er designet i en hver undervisningssituasjon?

ITU MENTOR, IKT OG TILPASSET OPPLÆRING

ITU Mentor var et nyttig ”instrument” å bruke i forbindelse med refleksjon rundt IKT bruken ved egen skole.
Den gjennomdrøftinga av nåsituasjonen og som ITU Mentor legger opp til innen fem viktige områder knyttet til IKT, fører helt klart til en større bevissthet om kompleksiteten ved å innføre IKT som en basisferdighet og det generelle arbeidet med digital kompetanse i skolen.
Jeg tror også de tiltakene som foreslås i den ”rapporten” du får tilgang til, kan være nyttige innspill i det videre arbeidet med utviklingen av ITK arbeidet i hele organisasjonen.
Det er klart helt riktig det Hauge, Lund og Vestøl (2007) skriver, ”at det er teknologiromantikk å tro at IKT alene fungerer som en så sterk endringsimpuls at utvikling og nyskaping følger uten videre”.

Hvordan er så dette tenkt brukt videre ved egen skole?
Beskrivelsen vi hentet ut legges frem av rektor på et fellesmøte.
Teamene fortsetter arbeidet med beskrivelsen og får i oppgave å drøfte følgende:
• Hva må rektor ta tak i, følge opp og legge til rette for? (organisasjonsnivå)
• Hva kan vi ta tak i av dette på vårt team? (teamnivå)
• Hva kan/må du gjøre for å komme videre? (individnivå)
Deretter ønskes tilbakemelding fra teamlederne fra resultatet av dette arbeidet til plangruppa for videre oppfølging.

Kjell Atle kommer med følgende utfordring i sin kommentar til mitt forrige innlegg: Hvordan involverer dere elevene - på ordentlig. Har dere utfordret elevene til å reflektere over hvordan de oppfatter at de lærer best, og hvordan man kan bruke teknologier for å styrke denne læringen? Er det noen nedre ”aldersgrenser” for slike muligheter?

Med innføring av LK06, ble det mye fokus på blant annet tilpasset opplæring i skolen og vi brukte mye fellestid på å avklare begreper og få en enhetlig forståelse i kollegiet.
Vi endte opp med å følgende definisjon av tilpasset opplæring som vi siden har jobbet etter: ”Læring og utvikling for den enkelte elev og læring som gjør at elevene kan bidra inn i fellesskapet og gjennom det utvikle et fellesskap.”
I forbindelse med et utviklingsprosjekt i samarbeid med Høgskolen i Østfold, fikk plangruppa ved skolen en utfordring våren 2007:
– Få alle lærerne til å innta en analytisk tilnærming til egen virksomhet, til læringsprosessen og til undervisningsprosessen.
– Vi bør kvalitetssikre det arbeidet vi gjør ved å få alle lærerne til å:
 Bruke kriteriebasert vurdering til analyse av egen praksis og trekke inn elevenes opplevelser av det samme.
 Få til en systematisert læringsrefleksjon og jevnlig bruk av læringssamtale med elevene.
 Få en systematikk på det vurderingsarbeidet som gjøres og dokumenter det.
Vi har derfor to siste skoleårene brukt Roald Jensen (Høgskolen i Østfold) sine tre kriterier for tilpasset opplæring i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering av undervisningen:
1. Alle lærer gjennom læringsaktivitetene.
2. Elevene utvikler forståelse for at læring er viktig for å mestre framtidige livssituasjoner.
3. Mangfoldet i skolens fellesskap fungerer som en ressurs som bidrar til læring for alle.
Elevenes ukeplaner inneholder nå svært konkrete og kontrollerbare læringsmål i de ulike fagene.
Vi har videreført jevnlige læringssamtaler med elevene, noe vi mener er viktig for å få elevene mer bevisste om, og aktive i evalueringa av sin egen læring.
Vi har også videreført bruken av LOV (Læring og vurdering) – materialet utarbeidet av Roald Jensen i forbindelse med virksomhetsvurdering for tilpasset opplæring. Her svarer elevene på 4. – 7. trinn på et spørreskjema med i alt 33 spørsmål om ulike sider ved lærernes undervisning og sin egen læring (basert på de tre nevnte kriteriene).
Denne undersøkelsen gjøres en gang hvert semester.
Resultatene blir systematisert på det enkelte trinn og totalt for alle. Tilbakemeldingene med kommentarer bruker den enkelte lærer i sitt videre arbeid med TPO, det drøftes i teamene og resultatet av undersøkelsen brukes av rektor i medarbeidersamtalen med lærerne.
Jeg viser her også til LK06 der det heter: ”Opplæringen skal gi elevene kunnskap om betydningen av egen innsats og om bevisst bruk av læringsstrategier. Det er strategier for å planlegge, gjennomføre og vurdere eget arbeid. Det innebærer også refleksjon over nyervervet kunnskap og anvendelse av den i nye situasjoner” (LK06:33).

Krumsvik og Øen Jones (2007) har en interessant artikkel om ”Digital kompetanse og tilpassa opplæring”. Jeg vil der trekke frem en modell om en smal forståelse av tilpasset opplæring og digital kompetanse (det jeg har redegjort for ved egen skole, kommer vel inn under en” bred forståelse” av TPO), og der en med utgangspunkt i et ”mikropraksisfellesskap på elevnivå” bygger dette ut til en ”kollektiv stillasbygging rundt eleven” og at lærerne ”i større grad trekkjer inn eleven si digitale livsverd i læringsarbeidet og dei allereie etablerte deltakerbanene i den uformelle læringa utanfor skolen sine vegger”.

Krumsvik og Øen Jones (2007) hevder videre at ”for at skulen skal kunne klare å ivareta prinsipper om tilpassa opplæring synest det særs viktig å freiste å bygge bru mellom dei formelle – og uformelle læringsarenaene. Dette impliserer ei ny organisering av skulen si verksamd som i langt større grad trekkjer inn eleven sine behov og digitale livsverd utanfor skulen”. Jeg viser her til Gunnar sin blogg 28. og 29. september om uformelle og alternative læringsarenaer i forbindelse med bruk av IKT.

Jeg ser vår utfordring her videre, som blir å trekke bruken av IKT mer aktivt inn i elevenes refleksjon over egen læring, for vi vet at elevmedvirkning bidrar til å gjøre elevene mer aktive i sin egen læringsprosess.

HVORDAN KAN IKT INSTITUSJONALISERES?

I følge Hauge, Lund og Vestøl (2007) må læringsaktiviteter som inkluderer bruk av IKT forstås og utvikles i lys av de muligheter og begrensninger som ligger i institusjonalisert praksis, og at det er teknologiromantikk å tro at IKT alene fungerer som en så sterk endringsimpuls at utvikling og nyskaping følger uten videre.
Hvordan kan vi som ledere gripe dette an for komme videre?

Det er kjent at en hver organisasjon preges av den kulturen som er dominerende i organisasjonen og denne kulturen setter sitt preg på det arbeidet som utføres i organisasjonen og samtidig de muligheter og begrensinger som finnes.
I følge Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004) må skolen selv utvikle en slik kultur for kontinuerlig læring og utvikling. Dette innebærer ikke bare fokus på elevenes læring, men også på personalets læring.
Når det er snakk om lærende organisasjoner er det nærliggende å vise til Senge (1991) som opererer med fem ulike disipliner som må utvikles samtidig, personlig mestring, mentale modeller, delt visjon, læring i team og systemtenkning.
Jeg vil her i dette innlegget bruke Garvin (2000) og hans fem momenter for utvikling av lærende organisasjoner som jeg mener kan være nyttig å ha et bevisst forhold til i arbeidet med å få IKT ”institusjonalisert” i skolen.
Hans første moment er systematisk problemløsning i organisasjonen, som innebærer at aktiviteter og endringer skjer etter en bevisst og konkret plan og ikke ved tilfeldigheter.
Til å hjelpe oss her har vi for eksempel et nettbasert kartleggingsverktøy som er ferdig utviklet og klar til å ta i bruk: ITU- mentor.
ITU- mentor (2009) gir skoler en mulighet til å kartlegge og forbedre sin kapasitet knyttet til pedagogisk bruk av IKT. Ved å bruke ITU- mentor vil dette kanskje være med på å heve skolens strategiske og pedagogiske arbeid, noe som igjen kan øke elevenes læringsutbytte.
ITU mentor inneholder 30 utsagn fordelt på seks områder der en tar stilling til utsagnene ved å reflektere over hvilket nivå skolen befinner seg på. Disse områdene er ledelse og rammevilkår, skolens ressurser, kartlegging og planlegging, digital kompetanse, pedagogisk praksis og organisasjon.
Plangruppa ved vår skole har gjennomført denne kartlegginga ved bruk av ITU-mentor denne uka, og vil bruke den rapporten vi fikk ut, som inneholdt både en beskrivelse av nåsituasjonen og forslag til tiltak, i det videre arbeidet med IKT ved vår skole.

Det neste er eksperimentering – det å dyrke kreativitet og pedagogisk eksperimentering, alene og/eller sammen med andre. Vi ønsker et læringsmiljø der elevene møter et mangfold av læringsressurser i sin skolehverdag og der digitale ferdigheter utvikles ved at IKT brukes i fagene der det er naturlig.
Det tredje momentet, det å lære av erfaringer, bør sees sammen med den forrige. Dette angår i høyeste grad bruken av IKT i undervisninga. Når en eksperimenterer og prøver nye ting, må det være aksept i organisasjonen for at en kan prøve og feile. Det må også tillates at noe en prøver på ikke lykkes, uten at lærerne skal føle seg mislykket og at det igjen vil være til hinder for nye initiativ - make it – make it work – make it work better. Dette har Gunnar skrevet en del om i sin blogg, det å tørre å bruke alternative læringsarenaer, utnytte nettets muligheter, være litt grensesprengende, tørre å slippe elevene løs på deres hjemmearena når det gjelder nettressurser og tørre å slippe opp litt kontrollen....
Moment fire og fem handler om å lære av hverandre, og evne og vilje til overføring og spredning av kunnskap gjennom hele organisasjonen. Viktigheten av dette i forbindelse med IKT i skolen, har Roger tatt for seg i sin blogg – det å få til en delingskultur med fri flyt av ideer, kunnskap og erfaringer både mellom enkeltpersoner og mellom de ulike teamene.
Dette forutsetter en kultur som er preget av åpenhet, respekt, tillit og gode relasjoner.

Er dette en vei å gå i arbeidet med IKT i skolen?

IKT OG LÆRERROLLEN - NY KURS?

Henning stiller følgende tre spørsmål i sin kommentar til mitt forrige innlegg.
Blir vi som pedagoger for opptatt av den tekniske biten og har nok med å forstå den selv?
Om det har noe med at hovedvekten av dagens pedagoger faktisk ikke er komfortable med å bruke IKT som verktøy selv? Eller er det kanskje noe med vårt syn på læring, og hvordan læring foregår som påvirker oss?
Jeg tror svaret her er ja!
I følge Sten Ludvigsen (2005) vil ”implementering av IKT bestemmes av hvilke antagelser man har om læring og skolens virksomhet”.

Bruk av teknologi er jo i seg selv ikke noe nytt i skolen. Det har lærerne brukt i en eller annen form svært langt tilbake i tid, alt i fra ulike skriveredskaper til filmapparat og overhead projektor.
I følge generell del av læreplanen om det arbeidende menneske (2006), er ”teknologi fremgangsmåter menneskene har utviklet for å nå sine mål, arbeide lettere og samarbeide bedre” – med andre ord svært kjente begreper i skolen.
Men frem til ” i dag” har lærerne hatt kontrollen og oversikten, og styrt det som til en hver tid skulle foregå i klasserommet, ”hva elevene skulle lære, hvordan de burde arbeide for å lære det og også hvor de kunne finne det ut”.
Kanskje var det også slik at læreboka for ofte ble oppfattet som pensum og styrte mer enn overordnede læreplaner?
Men nå i forbindelse med innføring av IKT har vi fått en teknologi som har mulighet til å utvide læringsaktivitetene for elevene på en måte som bryter med tidligere praksis i skolen og som jeg tror fører til usikkerhet og motstand hos mange pedagoger. Kontrollen og oversikten er i ferd med å bli borte. Blir det da slik at vi prøver å tilpasse den nye teknologien vår måte å undervise på, vårt syn på læring, - i stedet for å tenke her må jeg endre min undervisningspraksis og prøve å legge til rette for et læringsmiljø som er preget av samarbeid, dialog og praksisfellesskap, og der elevene kan utnytte det mangfoldet av læringsressurser som i dag er tilgjengelig og der de kan lære mest mulig….
Vil fremtidige læringssituasjoner i skolen være preget av følgende:
(presentasjon på vår siste samling ved NTNU nå i september 2009)
”Teknologi inkluderende
Åpent pensum, åpent kunnskapsdomene.
Nettet som arena for deltakelse i flere typer arenaer for deltakelse, både synkront og asynkront.
Ubegrensede og stadig foranderlige ressurser.
Hyperstrukturer (web og hypertekst, multimedia, søkemotorer).
Læring skjer i økende grad utenfor klasserommet, gjennom web og kommunikasjon på nettet.
Læring skjer i økende grad i settinger som ikke har skolens kontrollmekanismer”.

Hvor mye av dette må vi forholde oss til og på hvilken måte?
Da blir vel det Gunnar skriver om i sin blogg svært viktig, - både for lærere og elever – literacy – ” det å kunne lese verden” og for lærerne det å være en kritisk dialogpartner med elevene?

Har vi noe valg?
I følge Stortingsmelding nr 31 – Kvalitet i skolen (2007-2008), må ”informasjonsteknologien ha en plass i skolen som gjenspeiler den sentrale samfunnsmessige betydningen av IKT. Skolen må ta barn og unges teknologibruk og vaner på alvor slik at skolen kan gi elevene forutsetninger for en kritisk tilnærming til teknologien og for å ta i bruk IKT der hvor det kan være med på å gi motivasjon og variasjon”.
I følge Hauge, Lund og Vestøl (2008) har ikke lærerne ”fått hjelp til å utvikle den didaktiske kompetansen som er nødvendig for å håndtere de utfordringene som bruken av teknologien stiller dem overfor”.
Kanskje kreves det en annen forståelse av kunnskap, læring og undervisning enn det som mange forbinder med skolen som institusjon?
I en artikkel i Skolemagasinet nr. 4, 2009, om ”Vurdering av og undervisning i digital kompetanse” vises det til et internasjonalt forskningsprosjekt ”Asessment and Teaching of 21st Century Skills. I tillegg til det vi forbinder med begrepet ”digital kompetanse”, legges det der større vekt på ”elevenes evne til å lære og løse problemer sammen med andre. De må kunne samarbeide om kunnskapsutvikling og ferdigheter med medelever og eksperter både lokalt og internasjonalt”.
Kanskje trengs det en ny kurs og ikke bare nye kurs i skolen?

DIGITALE FERDIGHETER OG DIGITAL KOMPETANSE

Det er to sentrale begrep i forbindelse med IKT (eller IKP….) i skolen, - ferdigheter og kompetanse, som jeg ønsker å se nærmere på.
Det å kunne bruke digitale verktøy skal altså være en grunnleggende ferdighet i skolen på lik linje med å kunne utrykke seg muntlig, å kunne lese, å kunne uttrykke seg skriftlig og det å kunne regne. Hva ligger i begrepet grunnleggende ferdighet? I følge utdanningsdirektoratet betyr ikke dette at det handler om ferdigheter på et grunnleggende nivå, men at ferdighetene som læres er grunnleggende for læring og utvikling i alle fag. Da må vel hensikten med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter være ”å lære for å bruke for deretter bruke for å lære”.
Hvis vi overfører innøving av IKT som en grunnleggende ferdighet til andre arenaer og grunnleggende ferdigheter der, handler det vel også om å først lære seg ferdigheten og så øve på den for å bli bedre. Da handler det om "å rette – terpe - skjerpe", eller ”make it - make it work - make it work better” hvis det lyder bedre? Lærer vi elevene dette godt nok til å ta det i bruk på en god måte?
Trenger vi å øve på disse ulike digitale ferdighetene i skolen eller overlater vi det til den enkelte elev?
Øver lærerne nok? Er det nødvendig at de også øver på disse ferdighetene?

Hva så med digital kompetanse?
Det innebærer vel noe mer enn bare ferdigheter?
I følge Erstad handler digital kompetanse om både ferdigheter, kunnskaper og holdninger ved bruk av digitale medier i det lærende samfunnet. Halvorsen påpeker i sin artikkel i kompendiet, viktigheten av at både ”lærere og skoleledere innehar en digital kompetanse som omfatter en innsikt i kompleksiteten i de utfordringene skolen står overfor når informasjons- og kommunikasjonsteknologien skal integreres i skolen”.
I ITU Monitor 2007 fremkommer det fem ulike komponenter som er sentrale i forbindelse med digital kompetanse og som det poengteres viktigheten av å utvikle hos elevene – finne, organisere, integrere, evaluere og skape – i skolens læringsmiljø.
Her blir IKP (her står P for pedagogikk) viktig – hvordan skal vi organisere læringsmiljøet på skolene slik at også disse kompetansene kan utvikles hos den enkelte elev?
Da blir det kanskje det som både Roger,Henning og Gunnar tar opp i sin blogg,for å utvikle elevenes digitale kompetanse er det kanskje ikke nødvendigvis avgjørende hvor dyktige lærerne selv er i bruken av IKT, men hvor dyktig de er til å bruke IKT i en fornuftig pedagogisk sammenheng, IKP?

IKT ELLER IKD ELLER....

Jeg ble veldig fascinert av Torstein Salvesen som i sin bok "IKT.boka 1.0 - for lærere og skoleledere i grunnskolen" tenker høyt om å bytte ut T i IKT med D for DIDAKTIKK, P for PEDAGOGIKK eller M for METODIKK. Hadde dette gjort noen forskjell?
Kanskje er det slik at T'n i IKT er for teknikere og andre spesielt interesserte, mens D,P og M er for pedagogene?
Det er jo faktisk slik at at vi har IKT-kontakter både på skole- og kommunenivå som server dette i større eller mindre grad...- så egentlig trenger vi vel ikke bekymre oss om teknologien?
Da står I og K igjen. - det er vel fagområdene for pedagogene, det å innhente informasjon eller å gi informasjon til andre, og det å kommunisere med andre. Er det ikke det hele undervisningsprosessen går ut på? Det å kunne kommunisere og samhandle med andre mennesker på en best mulig måte?
Målet vårt med IKT (eller IKD..) i skolen er vel å sørge for best mulig undervisning for elevene ved bruk av digitale verktøy, slik at elevene lærer mest mulig, da blir hovedfokuset å bruke det nye verktøyet for læringens skyld.
Da er det kanskje heller ikke avgjørende hvor dyktig lærerne selv er i bruken av IKT, men som Erstad i sin bok fremhever, "det viktigste blir hvor dyktig lærerne er til å bruke IKT i en fornuftig pedagogisk sammenheng" (IKP...)?

Bruk av IKT ( eller IKD).. handler vel også mye om pedagognes holdninger og det å tørre...tørre å slippe elevene løs med det de behersker?
Betyr det at vi da bør la elevene produsere mer i stedet for å konsumere, og samtidig legge mer fokus på en skole der elevene lærer ved å gjøre fremfor ensidig å satse på å lære ved å huske?